AirBnb’s veier er virkelig uransaklige…
Det var tid for å utforske den nordlige delen av Toscana. For noen dager siden bestilte vi dagens overnatting. Vi fant oss et sted i fjellene med fantastisk utsikt, med innsjøen Santa Isola i bunnen, men vi visste nok ikke helt hva vi gikk til.
Først kjørte vi innom fjellandsbyen Barga for å spise frokost/lunsj. Koselig by med en kirke som fristet i enden av klatringen.
Siden plassen vi hadde bestilt på var litt vanskelig å finne, fikk vi tilsendt «nøyaktige» koordinater. Dette ledet oss på en krøttersti langt opp i hillbilly-land i motsatt retning av der vi visstnok skulle. Grusomme svingete veier som fikk meg til å snappe etter pusten, gispe og si «å gud» flere ganger enn J satt pris på…
Med mobilen som back up GPS, fant vi endelig fram. For en utsikt, og for et paradis! Helt stille, helt privat og helt perfekt.
For å få nøkkel måtte vi reise opp til panoramarestauranten som lå en km unna. Her fant vi en ivrig restauranteier som ikke kunne engelsk, men datteren hans fungerte som tolk. De utstyrte oss med noen sandwicher og deres lokale rødvin, og fulgte oss ned igjen til leiligheten vår. Her viste det seg at vi var de eneste gjestene, så vi har faktisk hatt hele bassenget, hagen og resorten for oss selv i hele dag! Moren, AKA kokken på restauranten spurte om vi ville komme og spise der om kvelden. Da jeg sa at vi måtte se det litt an (vanskelig å forplikte seg til noe), ble hun så skuffet at jeg måtte rette det til at selvfølgelig skulle vi komme opp for å spise!
En deilig dag ved bassenget med rødvin og nå utlest bok, ble etterfulgt av måltidet over alle måltid.
Da vi kom til restauranten igjen, ble vi først vist rundt for å se på utsikten. AMAZING, AMAZING, var det vi klarte å si, eller molto bene kom nok også fram. Etter dette ble vi vist til bordet. Datteren var ikke kommet hjem fra pianospillingen enda, så her var vi overlatt til oss selv!
Først ble vi servert antipasti. Herlig kald mat, nok til å mette et helt fotballag.
Vi visste at det kom til å komme en rett til, så da jeg så at dette var en liten form med noe gratinerte soppgreier ble jeg takknemlig for at det ikke var større. Jeg var rett og slett begynt å gå tom for plass! Men selvfølgelig var ikke dette siste rett, for Claudio, eieren, kom inn med en svær skål pasta med pesto og tomater. Nydelig det også, men nå begynte jeg å kjenne på hvor vondt et faktisk kan være å være overmett.
Etter å ha høflighetsspist litt til, og overlatt mesteparten til J, kom han inn med enda en skål, denne gang spaghetti og tomatsaus. Herre Jesus! Jeg var klar til å trille av stolen da eieren kom og spurte om vi ville ha sauekjøtt eller svin til hovedrett. Vi prøvde å spør om dette var noe de allerede hadde laget, eller om vi kunne takke nei. Han forsto ikke dette, så han hentet konen sin/kokken. Hun var marginalt bedre i engelsk. Vi gjentok at vi faktisk ikke hadde plass til mer mat. Hun snur seg forferdet til J: Ikke noe kjøtt? Han var nok ingen riktig mann i hennes øyne. Men stemningen var fortsatt god. Selskapet hadde jo også bestått av prosecco, lokal rødvin, noe likørgreier, og en punsj servert til desserten, som vi også ikke ba om.
Herlige folk, og fantastisk mat på dette høyfjellshotellet!
Vi ble spurt om hvor vi skulle videre. Vi sa at vi hadde vurdert å kjøre til Bologna i morgen. «Que?» Hva med cinque terre, da? Claudio som vi hadde diskutert dette med, da han tidligere var nede på resorten for å sjekke om vi hadde det bra, samt gitt oss mer av husets likør, snakket rasende fort på italiensk mens konen oversatte. Vi ble derfor enige (eller overtalt?) om å kjøre til La Spezia i morgen, ta toget til Cinque Terre, og heller bli en natt til oppe i fjellet.
Så der er vi nå… stappmett, småbrisen og klar for de 5 småbyene i morgen.
Buona Notte
PS. Fant forresten ut at jeg hadde glemt mobilen min i restauranten. Helt tilfeldig møtte jeg eieren rett utenfor leiligheten vår og fortalte at vi ville hente den i morgen. Alt dette på italiensk og kroppsspråk.Trond, du ville blitt stolt! Men det gikk ikke an, han skulle selvfølgelig kjøre og hente den, og vips, 8 min senere ringer det på og mobilen er i trygge hender igjen. Noen skikkelige gentlemen, disse italienerne!