Allerede i høst begynte vi å planlegge en tur til Italia, og å bli borte en god stund. Da jeg fikk permisjon fra jobben for å være vikar et annet sted, passet det godt å legge inn en ekstra måned permisjon, slik at vi kunne «flytte» til Italia. Det var utenkelig å reise uten den lille hunden vår, Ayla, som jeg pleier å savne etter bare en helg hjemmefra. Derfor valgte vi å gå for den ukonvensjonelle reisemetoden ( i hvert fall for dem som ikke er redd for å fly), nemlig bil. Ikke hvilken som helst bil heller, men Opel Corsa-sportsutgaven….
Vi hadde bestilt oss opphold gjennom Airbnb, og valget falt på et sted som kunne ta i mot hund, lå nærme en by og ikke minst i gåavstand til stranden.
Danskebåten på sitt beste!
Første etappe var den alltid utfordrende danskebåten, som jeg har skrevet om tidligere. Denne gangen hadde vi bestilt lugar, og bestemt at Ayla skulle være i bilen om natten. Der føler hun seg i det minste trygg. Med et sinnsykt måltid fra Griegs steakhouse og flere kilo med tax-free-snop i bagasjen, kjørte vi i land i Danmark kl. 8 om morgenen. Danmark ble unnagjort på tre timer, kun avbrutt av en tissepause på Ayla. Her ble hun kjent med noen danske damer, som ville dele nisten sin med henne. «Kan hun få ost», sa de på kvasinorsk (første gang jeg har hørt en danske prøve å snakke norsk). «Helst ikke», måtte jeg svare, «vi skal kjøre så langt, og da blir det så mye fising i bilen». De lo godt av dette, og unnlot heldigvis å fore hunden vår med junk.
Vi kjørte over til Tyskland. Her gikk det plutselig fortere på veiene, bilene var enda mer hissige, og J utviklet en mer aggressiv kjørestil. Det er tryggere for oss, enn å være defensiv i trafikken, mente han. Corsaen holdt snitfart på 120, og ble på det meste presset opp i 160. Stakkar lille bilen vår, som har en enda mindre motor, den fikk virkelig kjørt seg! Hver gang vi skulle fylle bensin, ble jeg sendt inn på bensinstasjonen for å betale. Jeg har jo master i tysk, så det var liksom en naturlig oppgave som falt på meg. Men hva pokker heter pumpe på tysk? Jeg kan jo mest litteraturbegrep, ikke sånn down to earth tysk 
Jeg prøvde meg derfor på Pumpe sieben, bitte. Han skjønte hva jeg mente, heldigvis. Jeg overhørte deretter han bak meg si: «Die vier». Aha, da var en kode knekt! Siden corsaen stadig ble presset ut av komfortsonen, fikk jeg anledning til å bruke både «die elf» og «die drei». Rett før Hannover møtte vi på en heftig kø. Det hadde vært en ulykke, så vi ble stående bomfast i over 1,5 t. Jeg måtte fram med kartlesingsskillsene mine, da vi ble omdirigert fra motorveien, og ikke kunne bruke GPS-en lenger. Etter å dirigert min eminente sjåfør i ca. 30 min, kjenner jeg plutselig verdens største klump i magen. Jeg blir helt stiv i kroppen, og jamrer «Ånei, å, nei». «Hva er det», kommer det bekymret fra J. I følge kartet så det ut som om jeg hadde dirigert oss nordover igjen, og at vi nå hadde kjørt tilbake til Hannover, og mot Danmark!! Angst over alle angster! En liten oppgave hadde jeg, og hadde feilet.. «Eh, ta å zoom ut kartet ditt», sier J. Jeg gjør det, og plutselig faller ting på plass igjen. «Kartet har en tendens til å følge retningen du kjører, uavhengig om det er nord eller sør.» Jeg kunne hoppet i bilen av glede, om det hadde vært plass. Vi var på riktig vei, tross alt!
Alt (?) på danskebåten hadde vi sjekket ruten for å finne et bra tidspunkt for å stoppe å overnatte. Der kom vi over byen Arnstein (navnet på forloveren til J). Det hadde vært kult å stikke innom der på veien, var vi enige om. På grunn av tiden i kø, var faktisk Arnstein det perfekte sted å stoppe. Fra bilen ringte jeg et vertshus, og på stotrende tysk fikk jeg bestilt rom til oss og hunden. Eller jeg trodde jeg hadde bestilt rom til hunden også. I Arnstein hadde de en annen dialekt enn jeg var vant til (Bayern, vet du), og telefon er vanskeligere enn face to face, så vi var veldig spente på hva som ventet oss, da vi kjørte inn i den lille sjarmerende landsbyen. Arnstein leverte virkelig. Klart hunden skulle få være med, og hun ble så beundret av alle som satt på kneipen. Alle ville prate og kose med henne. Men hun var dønn utslitt etter turen, og la seg bare rett ned og sovnet. Jeg snakket tysk som aldri før. Vi bestilte Arnstein øl, obligatorisk når man er i Arnstein… Tidlig dagen etter var jeg plutselig så stødig i tysk at jeg følte meg komfortabel med småpratingen på bakeriet, mens J sov. Jeg tok en liten byvandring med Ayla, og nøt kaffen i morgensolen.
Etter noen timer med kjøring i Bayern, med litt innslag av Baden Würtenberg, ser jeg plutselig et skilt. «Nå er vi i Østerrike, Jostein»! What? Joda, uten mer om og men, annet at vi kanskje ubevisst snek oss unna en bompengebetaling, var vi nå i Østerrike. Vi stoppet og fylte bensin igjen, og var enige om at kaffen blir merkbart bedre jo lenger sør vi kommer. Jeg husker ikke helt hva som kom først etter dette. Lichtenstein, kanskje? Mye fjell/åser på hver side. Mobilen blir brukt flittig som NAF-veibok, og jeg belærer oss om folketall, historien, den jødiske historien osv. Vaduz som jeg lærte på barneskolen at er hovedstad, er ikke større enn noen få tusen innbyggere. Vittig!
Så kjører vi inn i Sveits, og fjellene begynner å bli høyere. Jeg tenker på eventyret om Heidi, og må le godt da jeg ser et sted som heter «Heidiland». Vi har moret oss stor over de forskjellige stedsnavnene, da det er mye og ta av. I tillegg til Heidiland og Arnstein, så jeg et sted som heter Meiningen. Kanskje det er der det er meningen at vi skal overnatte på vei tilbake? Det blir tydelig at vi entrer Alpene. Høye fjell, trykk i ørene og mange tunneler. St. Moritz dukker blant annet opp. Enkelt googlesøk, viser at det er blitt holdt olympiske vinterleker her 2 ganger! Plutselig begynner alle skiltene å vise italiensk i stedet for tysk, og det begynner å regne. Vi er nå i den italienske delen av Sveits, og det fosser ned. Tåken er tjukk, og vi snegler oss avgårde. Det positive er at vi nå får vasket frontruten. På forrige bensinstasjon var det en som var på vei bort for å vaske den, men han så en helt ny mercedes, og valgte den i stedet… Bra for oss! Det fortsetter å regne også etter at vi passerer grensen til Italia og nærmer oss Milano. Her er enda mer aggressiv kjørestil, og sinnsykt mange filer til tider. Vi finner de rette avkjørslene og kommer til slutt til Genova. Her kjører vi langs kysten, til vi når Imperia- the final destination.
For en tur vi har hatt!
To be continued…